These objects were something like old fashioned projection screens, and something like gondolas; not of the Venetian type, rather the wheeled display stands used in retail (even though the wheels were rather too large to be seen on the shop floor - they were more reminiscent of something that could belong in a workshop - somehow 'masculine').
One was much taller than the other, on high legs. A square frame, glossy and blue, contained an LCD screen. The smaller one was painted in red gloss, and also held an LCD screen. The larger was somewhat mesmerizing as blue letters in italic capitals glided across the screen, spelling out 'TOTAL.' As I watched, I realised that the word seemed to glitch, to come apart - severed by a horizontal line through the middle; sometimes partially slipping from vision. TOTAL: this word as an entity, as a thing, as a visual object: I felt some pathos for it. It had fallen short, it was fading, it was uncertain. Words fail me...
Upon the screen of the smaller object, to the bottom right, almost slipping out, was the word SUPER in italic capitals. It was flashing - like brand names in lights at Piccadilly Circus, or how I would imagine it to be in Las Vegas. Yet once again there was a sense of pathos pertaining to the one who is desperate to be noticed, but just seen in the peripheral vision, at the edge, about to become obsolete.
Below the screens as I looked down, I noticed that the wires and connections at the back of the DVD player were left open, hanging out, and that surrounding the glossy blue frame was grey foam, cushioning the LCD screen and protecting it from damage. The Bride Stripped Bare By Her Bachelors, Even. Or this time perhaps we may infer that the Bachelor himself has been disrobed, robbed, even. The edifice that would give this work a sense of sheeny, hermetic closure as an object has been cast to one side. It appears to be suspended - in a state of display in its most commercial aspect (as a product/object/work of art), and also in the sense that it has been left bare: in a state that could be either not quite complete or abandoned in the process of dismantling.
Laurie Edson writes about 'The Large Glass,'
'The verbal clues provided in the title suggest that we are witnessing the ongoing process of the stripping and all that goes with it, a dynamic situation has been 'caught in the act', temporarily frozen in glass and delayed (delay, of course, promises completion at some later time).
Duchamp uses techniques that function to delay the spectator's response, and this very delay (and the subsequent heightening of the spectator's desire to comprehend, to solve, to figure out, read) produces desire in the sense which Barthes has used the term.'
It seems that in Marsh's work too, there is the undeniable sense of delay, and to use Edson's terminology, of being 'caught in the act.' In the seductive promise of a shiny, glossy exterior, and in the promise of the words 'super' & 'total' the viewer seeks at once to understand what is missing - to understand why this object is left as it is, apparently undone, to know exactly what it is, or what it is for. I (the spectator) am caught between a state of mesmerized fascination with the brightly lit words on the LCD screen, a sensuous appreciation of the physical potential of the clean, glossy structure, and a feeling of frustration in terms of knowing: I cannot name this thing before me; I cannot define it. And as such, both the physical object and meaning are left un-ended.
Hver var blir et knippe studenter ferdige med mastergraden i kunst pa kunstakademiene og kunsthogskolene her til lands. Tradisjonen er at studentene viser eksamensarbeidene sine i en felles avgangsutstilling som ikke finner sted pa skolen, men pa et profesjonelt galleri. Masterbloggen har bedt masterstudenter i kunsthistorie ved universitetetene i Oslo, Bergen og Trondheim om a skrive en liten rapport fra masterutstillingen i deres hjemby. Forst ut er Espen Johansen, som har tatt turen innom utstillingen Pines & Powerlines i Bergen Kunsthall, der 24 studenter fra Kunsthogskolen i Bergen viser sine prosjekter. Utstillingen er allerede pakket ned, og nettopp derfor er det fint at Espen deler sin opplevelse av utstillingen og beskriver noen av verkene han likte aller best her pa Masterbloggen:
Det forste man opplever inne pa Bergen Kunsthall er avvisning. En slags barrikade, satt sammen av velbrukte, tilsynelatende tilfeldige elementer, er plassert like innenfor doren. Fra inngangspartiet skimter man noen ansikter over barrikaden, pa bakre vegg. Man blir fort nysgjerrig pa disse personene.
I verket, Tunings, av Sol Hallset, er den samme gutten gjengitt atte ganger i helfigur og i full storrelse (eller storre). To og to er de tegnet pa brede ruller av papir som holdes oppe av store klyper. De ulike tegningene er varierte til tross for at motivet repeteres, fordi Hallset forsterker ulike omrader med fargelegging og detaljrikdom i hver tegning. Gutten ser levende ut, og er gjengitt kjaerlig og personlig av en sirlig strek. Spesielt tegningen hvor gutten bryter den litt stive posituren og smiler bredt, vitner om et naert band mellom kunstner og motiv.
Corrina Thorntons verk, Reaching, bestar av en rekke stenger av malt leire. Noen er lent opp mot veggen, andre er montert sammen med garn, til en skulptur som strekker seg helt opp til taket. verket synes a folge en tilfeldighetens logikk. Med utgangspunkt i arr i rommets overflate har skulpturen tatt form. Thornton fant et merke pa en av lysboksene i taket. Det kvadratiske glasset er loftet pa glott, tilsynelatende holdt oppe av skulpturen som strekker seg oppover. Verket kan lett leses inn i en kunsthistorisk tradisjon, til modernistisk skulptur og prinsippet om 'drawing in space'. Samtidig er materialiteten interessant. Den harde leiren far sin motvekt i det myke garnet, og de roffe materialene gir et vakkert uttrykk.
I neste rom stoter man pa et verk man forst bare ser baksiden av.
Dillan Marsh har laget en stram og usentimental modul som leder tankene mot business. Marshs verk ser ut som en vanlig 'stand' fra en (kunst-) messe, bestaende av hoyglansede MDF-plater med stenderverk av aluminium. To av sidene er apne, og innsiden er kraftig belyst av overhengende lysstoffror. Slik retter den fokus mot en del kommersielle aspekter man ofte unnlater a trekke fram. Til tross for verkets konseptuelle karakter, er det ogsa mulig a betrakte verket som et uttrykk for en industriell estetikk, grunnet dets minimalistiske formsprak. Minimalistene pa 1960-tallet gjorde seg kjent for a anvende industrielle materialer som stal, plexiglass, billakk og finerplater, til a produsere enkle og mer umiddelbare former.
Vilde Andrea Brun drofter subjektivitet og kjonnskonstruksjoner gjennom fotografi og video. Subjektivitet og femininitet er mangefasettert, og Brun sine fotografier spenner fra det mest intime gjennom en brutal aerlighet til mer poetiske skildringer. Felles er at de alltid er dypt personlige. I et videoverk skjaerer Brun et stort fotografi av en vagina i tynne strimler. Forst ett bilde pa tvers, sa et annet pa langs. De to bildene flettes deretter ritualistisk sammen, slik at motivet igjen blir synlig. Prosessen blir viktigere enn resultatet, noe tittelen Selvrefleksjon underbygger. Kunst som tematiserer femininitet benytter seg ofte av et velkjent formsprak, men Brun unngar gjentakelser, og skaper i stedet en ny sammenstilling av tankevekkende enkeltelementer gjennom sin apne og personlige tilnaerming.
Som seg hor og bor pa en slik avgangsutstilling favner kunststudentene bredt, bade med tanke pa uttrykk og tema. Flere av verkene er utfordrende, bade estetisk og konseptuelt, og i det ryddige utstillingsrommet blir verkene til de 24 kunstnerne godt representert.
